Zanzibar by er hovedstaden i Zanzibar-øygruppen og strekker seg langs vestkysten av øya Unguja, dit monsunen fra Det indiske hav en gang førte dhow-båter fra Arabia, Persia og India. Hjertet er Stone Town, det tidligere setet for Zanzibar-sultanatet og på UNESCOs verdensarvliste siden 2000 – et virvar av korallsteinshus, utskårne teakdører, baraza-steinbenker og skyggefulle smug som knapt er brede nok for en håndkjerre. På den andre siden av den gamle viken ligger Ng'ambo, «den andre siden», der den moderne byen summer.
Dette er et sted der historiene er flere enn skiltene. En selvguidet audiotur lar deg vandre i det tempoet smugene krever: stopp under en balkong, trykk på avspilling og hør hvordan én bygning gikk fra omansk palass til krydderlager til museum. Hvert av landemerkene nedenfor har sitt eget fortalte kapittel, slik at byens lagdelte historie – portugisisk, omansk, indisk, britisk, swahili – folder seg ut mens du går.
Sultanenes palasser ved sjøfronten
Begynn ved sjøen, der sultanene viste frem makten sin. Undrenes hus, ferdigstilt i 1883 for sultan Barghash, var den første bygningen på Zanzibar med elektrisitet og den første i Øst-Afrika med heis; kollapsen i 2020 og den langsomme gjenoppbyggingen er et kapittel for seg. Ved siden av tar Sultanens palassmuseum vare på de kongelige møblene og minnet om prinsesse Salme, som rømte med en tysk kjøpmann. Bak dem ligger Ngome Kongwe – Det gamle fortet – byens eldste byggverk, reist av omanerne rundt 1699 på tomten til et portugisisk kapell; i dag huser det musikk og håndverksboder. I skumringen driver hele byen mot Forodhani-hagene, der sjømatgriller og sukkerrørpresser lyser opp parken.
Historien om slavehandelen
Zanzibar var Det indiske havs siste store slavemarked, og byen skjuler det ikke. Christ Church-katedralen ble bevisst bygd over markedsplassen på 1870-tallet, med alteret der piskepælen sto; Utstillingen om slavehandelen i Øst-Afrika ved siden av åpner de trange oppbevaringskamrene og forteller historien med sjelden åpenhet. En kort spasertur unna tilhørte Tippu Tips hus århundrets mektigste slave- og elfenbenshandler, og den utskårne døren står fortsatt. Ute langs nordvestkysten viser Mangapwani-slavekammeret hvor handelsmennene gjemte fanger etter forbudet i 1873.
Smug, dører og markeder
Stone Town lærer man best ved å gå seg vill. Darajani-basaren er byens mage – nellik og kardemomme på den ene siden, fiskeauksjoner og slaktere på den andre. På Jaws Corner krangler menn over kaffen under en vegg av politiske plakater – byens uoffisielle parlament. Ved havnen er Det gamle apoteket, bygd av en ismailittisk kjøpmann mellom 1887 og 1894, Øst-Afrikas mest overdådige balkong. Og i et smug like ved minnes Freddie Mercury-museet Farrokh Bulsara, født her i 1946 før verden kjente ham som Queens frontfigur.
Øyer, skog og strender utenfor byen
Tjue minutter med båt ligger Changu-øya – Prison Island – som aldri huset en fange; cellene fra 1890-årene ble karantenestasjon, og i dag rusler Aldabra-kjempeskilpadder, etterkommere av en gave fra Seychellene i 1919, rundt blant ruinene. Innover i landet verner Jozani-skogen den endemiske Zanzibar-rødkolobusen – rundt tusen aper som lever i øyas eneste nasjonalpark. Og strendene – Nungwi-stranden lengst nord med dhow-byggerne og skilpaddelagunen, Kendwas solnedgangssand, kitevinden i Paje på østkysten – er en enkel dagstur på asfalterte veier.
Komme seg rundt
Abeid Amani Karume internasjonale lufthavn ligger ti minutter sør for Stone Town, og hurtigferger fra Dar es Salaam legger til rett ved gamlebyens sjøfront. Inne i Stone Town går alt til fots; til kysten tar du taxi eller en dala-dala-minibuss. De kjølige, tørre månedene fra juni til oktober er de mest behagelige; de lange regnene faller fra mars til mai.