Madeira

Funchal, hovedstaden, er hjem for rundt 100 000 av øygruppens 250 000 innbyggere og klatrer oppover skråningen som et amfiteater rundt bukta si. Mercado dos Lavradores åpnet i 1940 i Estado Novo-regimets monumentale stil; den flislagte fasaden og blomsterselgerne i stripete folkedrakter er like mye et syn som pasjonsfruktene, cherimoyaene og den svarte sabelfisken på bodene innenfor. Noen gater unna er Funchal domkirke (Sé) en av øyas eldste bygninger, fullført tidlig på 1500-tallet med et sedertretak i maurisk inspirert stil, mens det gulkalkede Forte de São Tiago har voktet sjøfronten siden 1600-tallet. De omkringliggende smugene i Zona Velha er de malte dørenes land om dagen og poncha-barenes land om natten.

Teleférico do Funchal løfter deg på rundt tjue minutter fra gamlebyen til fjellsognet Monte, 560 meter over havnen. Her oppe brer Jardim Monte Palace Madeira orientalske hager, azulejo-paneler og koi-dammer utover et tidligere hotellområde, og kirken Nossa Senhora do Monte rommer graven til Karl I, den siste østerrikske keiseren, som døde i eksil på øya i 1922. Så kommer nedturen. Associação dos Carreiros do Monte driver kurvsledene som lokalbefolkningen brukte som offentlig transport fra tidlig på 1800-tallet: to førere i hvitt, støvler med gummisåler som bremser, to kilometer bratt asfalt i hastigheter som er målt til nær 40 km/t. Audioguiden forteller deg historien før du setter deg inn – selve turen gir ingen tid til å lytte.

Øyas ryggrad er en rekke vulkanske topper som jevnlig står over et hav av skyer. Pico do Arieiro (1 818 moh.) kan nås med bil og er det klassiske soloppgangsstedet; fra toppen løper stien PR1 Vereda do Areeiro langs knivskarpe egger og gjennom håndhogde tunneler til Pico Ruivo, Madeiras høyeste punkt på 1 862 meter. Det er en av Europas store fjellturer, rundt sju kilometer hver vei med skikkelige stigninger, så de fleste starter tidlig og følger med på været. Guidene i hver ende forklarer hvordan dette landskapet ble til – de siste utbruddene var bare for rundt 6 500 år siden – og hvorfor plantene som klamrer seg til fjellet ikke finnes noe annet sted.

Madeiras nord er vått og sør er tørt, så fra 1400-tallet hogde nybyggerne smale steinkanaler – levadaer – for å føre vann tvers over øya. Mer enn 2 000 kilometer av dem ble bygd, og vedlikeholdsstiene deres utgjør nå de beste turløypene i hele Atlanterhavet. PR6 25 Fontes hike & Levada do Risco ovenfor Rabaçal fører til et mosegrodd amfiteater matet av tjuefem kilder og en foss som et slør; Levada do Caldeirão Verde PR9 nær Santana snor seg gjennom tunneler og langs klippehyller til en grønn gryte av en foss. Begge går gjennom laurisilvaen, den subtropiske laurbærskogen som en gang dekket Sør-Europa og har stått på UNESCOs verdensarvliste siden 1999. For skogen på sitt mest stemningsfulle, dra til Fanal Forest på Paul da Serra-platået, der eldgamle, vindbøyde til-trær står i tåken som noe fra en fabel.

Vest for Funchal stiger kystveien opp til Cabo Girão, en havklippe på rundt 580 meter med en skywalk med glassgulv som henger over de terrasserte fajãs langt der nede. I skyggen av den ligger Câmara de Lobos, fiskerlandsbyen der Winston Churchill satte opp staffeliet sitt i 1950 og der sabelfiskbåtene fortsatt kommer inn under klippene; det er ponchaens hjem, øyas cocktail av rom og sitrus. Tilbake i hovedstaden har Blandy's Wine Lodge vært drevet av samme familie i to århundrer og tar deg gjennom madeiravinens historie fra sukker til vinmarker – hetvinen som ble varmet opp i skipenes lasterom på vei til koloniene, og som det ble skålt i ved undertegnelsen av den amerikanske uavhengighetserklæringen.

Nordkysten er en annen øy: basalt, brenninger og fosser som faller rett ned på veien. Ved Piscinas Naturais do Porto Moniz har lavastrømmer størknet til naturlige sjøvannsbasseng som Atlanterhavet fyller på med hver bølge. Inne i landet i Santana overlever de trekantede stråtekte palheiros – en gang familieboliger med avlingen lagret på loftet – som øyas mest fotograferte hus, i en kommune som UNESCO utnevnte til biosfærereservat i 2011. I motsatt ende er Ponta de São Lourenço Madeira strippet ned: en treløs vulkansk halvøy av rød og okerfarget stein, der en naturreservatsti fra Caniçal tar deg ut til enden av øya med havet på begge sider.

Funchal er kompakt og lett å gå i, og taubanen, bussene og sleden dekker Monte. For toppene, levadaene og nordkysten trenger du leiebil eller en tur; veiene er utmerkede, men bratte, og tunnelene som nå borer seg gjennom fjellene har kuttet de fleste reiser på tvers av øya til under en time. Været skifter fra dal til dal – sol i Funchal, skyer på Arieiro, regn i Santana – så sjekk webkameraene på toppene før du legger ut på en tur. Audioguidene fungerer offline på stien, der dekningen ikke gjør det.